Noen filmer setter seg liksom i kroppen mer enn andre. En del filmer forsvinner i grunn ut av kropp og sinn i det de er ferdigsett. Om ikke før. Men altså, noen setter spor. Lars von Triers Melancholia var sånn for meg. Vakre bilder, fin musikk, fine skuespillere. Vakker stemning. Jeg skulle gjerne sett at rollen til Alexander Skarsgård var større bare ... :)
